Etter ganske nøyaktig seks måneder som Høyres gruppeleder i opposisjon i Tromsø, kastet Anne Berit Figenschau inn håndkleet. Hun trekker seg fra politiske verv for å satse på ny jobb og karriere som regiondirektør i Innovasjon Norge. Det er vel strengt tatt ikke så overraskende.

Det startet med et omstridt ordførerkandidatur, og fortsatte i en kaotisk valgkamp som endte i sviende valgnederlag. Når krybben er tom bites hestene, og valgnederlaget ble fulgt av en betent konflikt i partiets kommunestyregruppe.

Da hun for få uker siden varslet partigruppa og offentligheten om at hun gir seg som gruppeleder, og begrunnet det med at hun hadde fått et ultimatum om lederjobben av sin arbeidsgiver Skatteetaten, møtte hun stor forståelse. Det er lett å skjønne at hun valgte å beholde en god lederjobb fremfor å fullføre en fulltidsjobb utenfor den rødgrønne varmen på rådhuset.

Så kom det fram at hun på dette tidspunktet var i en rekrutteringsprosess om jobben som direktør i Innovasjon Norge. Torsdag hadde hun sin første dag tilbake i Skatteetaten. Hun brukte store deler av dagen på å fortelle og forklare hvorfor hun slutter.

Selv om det unektelig ser rart ut, særlig siden hun uttalte at hun nærmest gikk tilbake til jobben for å «ta en for laget», for å beholde en statlig lederstilling i Nord-Norge, er det egentlig ikke noe lugubert å si om tidslinjen ut fra det vi vet til nå. Hun hadde frist på seg til mai å bestemme seg for om hun ville fortsette som gruppeleder og gi avkall på lederjobben i Skatteetaten. Hun måtte varsle gruppa da hun gjorde det, og visste ikke da om jobben i Innovasjon Norge ville bli hennes.

Så kan det likevel stilles spørsmål til Figenschaus motiver og motivasjon. Like etter at hun ble valgt til gruppeleder, fikk hun etter eget utsagn klarlagt rammene fra sin arbeidsgiver. Hun har visst at dette ville komme, men sier selv at hun ville gi politikerjobben en sjanse. Så ny og fremmed var den vel ikke at hun måtte teste den for å finne ut om hun ville stå i det, hun har tross alt vært finansbyråd før.

Figenschau tok jobben som gruppeleder i høst for ikke å tape ansikt. Det spørs om et halvt år i rollen var nok for å forhindre det. De som ikke trodde på henne i eget parti, vil nok tenke at de har fått sine mistanker bekreftet, uansett hvor legitim hennes exit var. Mistanken om at hun ikke var, eller er, noen ektefølt politiker, hun ville bare styre byen, være ordfører.

Slik gikk praten da kommunestyregruppen skulle konstitueres i høst. Figenschau skulle ikke ha det på seg at hun bare ville ha ordførerkjedet, at hun var en som ikke holdt ut i de grå dagene, ikke gadd å «ta skitjobben». Så da gjorde hun det.

Også dette skjedde gjennom en omstridt og noe uvanlig prosess, der hun «kuppet» gruppeledervervet på første møte, før resten av gruppa ble konstituert. Det er litt rart, egentlig, for det var helt naturlig at partiets toppkandidat ville bli gruppeleder om hun selv ønsket det. At hun følte hun måtte «sikre» seg rollen, sier ganske mye om hennes posisjon i partiet – eller i alle fall hennes egen oppfatning av hvilken grunn hun sto på.

Det er interessant at det å ta gruppelederjobben, for henne selv og for partiet, ble et viktig parameter for Figenschaus karakter. For hennes politiske motstander derimot, Gunnar Wilhelmsen, ville ingen holdt det mot ham en halv gang om han takket nei til å være opposisjonsleder. Han ville nok også blitt tilgitt om han hadde funnet på «noe lurt» for å slippe tilværelsen som benkesliter i kommunestyret.

Figenschau gir seg etter en solid innsats som opposisjonsleder i det halvåret som har gått, godt hjulpet av en ordfører som sliter stort med egen troverdighet etter gigantunderskudd og stadige avsløringer om hva han visste, og når. Likevel er det manøvrene i partiet, og manglende politiske resultater som vil stå igjen som hennes politiske ettermæle.

Ingen tviler på at hun har et stort og bankende hjerte for byen, men inntrykket, særlig blant en del høyrefolk og høyrevelgere, har vært at hun ikke helt har visst hvordan hun skulle omgjøre sitt bankende hjerte til praktisk Høyre-politikk. For ikke å si «klassisk Høyre-politikk».

Noen har lurt på om hun er i riktig parti, all den tid nær sagt alle sakene hun har markert seg på som politiker har vært langt inne på den rødgrønne banehalvdelen. I boligpolitikken har det handlet om de som ikke kommer seg inn på boligmarkedet, fremfor heiarop til utbyggere. Det har handlet om mekkeverksted for å beholde gutta i skolen, fra frontfiguren fra partiet som blir forbundet med å tappe skolen for praktiske fag.

Figenschau gir fra seg et parti som er slitne etter nederlag og år med interne stridigheter. Det er ingen i Høyre som gråter for Anne Berit. Hun har nok kjent på det selv. Det er ikke bare på rådhuset det har vært oppoverbakke og strekk i laget.

Nå håper mange partifolk at freden skal senke seg over Høyre, og at de – endelig – skal kunne klare å samle seg om en kandidat fram mot neste valg, og omsider ta makten fra Arbeiderpartiet i 2027.

Et fredfullt Tromsø Høyre? Jeg tror det ikke før jeg får se det.